Detta er siste hopprenn ti tysk østeriske hoppuka. I mi ti så vart detta sett på som en plass å få det fjerde renne. Vi syntes itte detta var noe koselig plass på linje med andre plassa. Var vel mere en industriby, fabrikker -kølluft å litt trist.
Likevel var det her hoppuka skulle avgjøras, sammenlagtvinnern skulle kåres, å det kunne ofte væra tett liste før ankomst.
Da je ankom her fyste gongen, å vi tok en kikk på bakken, var jo bare en rusletur frå hotelle her. Da var det jo som vanlig min mentor Johan Sætre som å fylte år igår. Da hadde vi som regel en medda med media i nabokomun der. OK, så står vi i bakken å går gjennom profil, detta er den mest spesielle bakken vi hoppe i. Helt naturlig tilløp og et hopp som vart kalt fuglebrette. Da motok je følgende beskjed från Johan
"Når du kjører utover det lange hoppe, å har tenkt å hoppe i, vent litt, så hopper du i. Da råkker du kanten" Detta la je meg så klart i minne.
Det å stå på toppen å måtte hoppe runt å lande i løypa var det mange som hadde problemer med, itte je, hadde drivi mye med detti her, men det som var kjedelig var at når du hoppe runt, lande i spore, så sto det helt stille, det var så flatt tilløp der. Da var utfordringen å finne rett sittastilling. Noen løste detta med å flyge igang litt der, det hjalp det å, men je følte at det tapte je litt fart på å sia det itte var stillasjer, så tenkte je at her kan je overraske startern på toppen med å brå tråkka et par tråkk opp å skøyte igang der. Det ga litt ekstra fart å sprut akslerasjon. Det gjorde je, å det funke. Da tel irritesjon for startern.
Je vart nr 18 i min fyste start der, å var veldig fornøgd. Så je var jevn hele hoppuka. 19-22-22-18.
Når je virkelig hadde sjansen tel å vinne hele hoppuka, som je sjøl meiner je ville klart, så gjorde je jo noe veldig dumt, var jo en som stort sett sa ja tel alt som hørtes moro ut. Je var kontakte ta det største Østeriske tv selskape som kjøret en gong i vikua , det største å mest populere program noensinne. Sportsutøvere tel å konkurere i ulike greiner. Da følte jo je meg velsig smigre, så dum som je var så sa je jo JA tel det, å ingen i apparate sa at detta trur je du skar droppe. Men herregud for en mulighet. Så langt hadde så vitt je husser den største østeriske alpinisten frå den tia, je husser itte navne hass nå, men en ta tidenes største , han hadde det beste så langt.Je vart hente i en fin bil, kjørt tel studio, det var live sending. Je tenkte at her skar je vise dom. Je ga alt, å resultata vart knallgoe, bære østerikern som hadde klart telsvarende. Vart kjørt hemmat å kjempefornøgd. Itte tenkte je at detta var jo et sjakktrekk frå østerikera, dom gjorde jo alt dom kunne for å få en østreisk seier i Bischofshofen.
Neste dag tel frokost, je klarte nesten itte gå, var så støl at en sittastilling da var utafor rekkevidde. Ludvik kunne mere enn å væra treiner, han var å en go massør. Han klarte iallefall å gjøra så je fekk sett meg ner i tilløpe. Men herregud, je hadde itte sjans, je vart nr 5.
Østerike klarte det. Nr 1 Kogler 2 nauper, så tok heldigvis Per Bergerud en 3 plass før Hans Walner østeriker var 4. Så opplegge klaffe for østerikera. Je var da kun 11,8 poeng bak med dom beina mine der da. Detta hadde je klart.
Detta har IRRITERT meg i all ettertid, sjøl den dag i dag. Helvete så lettlurt.
Vi håper fortsatt på Granerud sammenlagt, alt er mulig, feil kan gjøras, bindinger. Grønt lys-neri med 1 eller to hender. Men hopper alle opp mot sitt beste, så får vi akseptere en polakk eller 2 på toppen. Skihoppere er en stor familie, så det blir i familien. Men klart, en vil jo væra familiens beste.
